Å beherske impulser

”Nei, i dypet må jeg ned;

der er fred fra evighed.

Bryd mig veien tunge hammer

til det dulgtes hjertekammer!”

 

Fra Henrik Ibsens ”Bergmannen”

 

Etter takksigelsene fra Sverre Goldenheim her på Facebook, har jeg fått mange henvendelser vedrørende rus eller annen destruktiv livsførsel. Sverre er ikke alene om denne problematikken, men han er dessverre blant få som snakker høyt om det.

 

Rusproblematikk eller mangel på impulskontroll er ofte assosiert med karaktersvakhet eller viljessvakhet (gr. Akrasia). Akrasia betyr i korte trekk når du gjør noe du vet du ikke burde gjøre – når du gjør noe mot din bedre viten.

 

De fleste som ruser seg på alkohol, narkotika, driver med gambling/spilling eller andre destruktive aktiviteter er antageligvis klar over at dette ikke er bra for dem, og at misbruket har konsekvenser både for en selv og andre. Likevel gjør man det.

Skyldes det svak vilje? En karakterbrist? Og hva skal man i så fall gjøre med det?

Svak vilje?

 

Mangel på selvkontroll eller styring av impulser er en stor utfordring for mange. Det å regulere sine følelser kan være så vanskelig at det for de fleste synes enklere å tøyle dem gjennom rus, stram vektkontroll, trening eller annen rigid praksis. Det hjelper heller ikke at det i dagens samfunn nærmest forekommer en slags segregering mellom de av oss som har kontroll og de som ”flyter ut over grensene”.

 

I Platons dialog ”Protagoras” diskuterer Sokrates fenomenet viljessvakhet. Han tegner opp et paradoks: hvordan kan vi, om vi ønsker oss selv alt vel, gjøre stikk motsatt av det som er bra for oss?

 

For eksempel: Hvordan kan man ønske å røyke når man vet at røyking kan føre til kreft og at det av mange grunner er farlig å røyke? Hva er det som skjer når begjæret/ driften ikke kontrollerer eller regulerer seg selv?

 

Sokrates insinuerer i dialogens resonnement at viljessvakhet ikke er mulig. Her er han altså fundamentalt uenig med Aristoteles, som i høy grad anerkjenner viljens kraft.

 

Mens Aristoteles argumenterer for et samarbeid mellom vilje, begjær og appetitt, mener Sokrates at det faktisk ikke er mulig for en person å handle i strid med det han mener er best, når han først vet hva dette er. Han konkluderer: ”Den som vet det rette, gjør det rette!”.

 

I tilfeller der vi blir overmannet av begjær, sult, tørst eller andre intense følelser, handler vi slik vi gjør rett og slett fordi vi ikke har egentlig innsikt i hva som er best for oss. For å unngå destruktiv livsførsel – eller for å kunne leve et konstruktivt liv – er vi nødt til å kjenne oss selv og søke sannhet framfor selvbedrag.

I dypet ligger kjernen

 

Autonomi eller det å være ”herre i eget hus”, betyr at man etterstreber å styre de kreftene som er i omløp i oss framfor å la disse kreftene styre oss. Men for å kunne kontrollere kreftene må man kjenne dem og våge å ha med dem å gjøre.

 

Likesom Bergmannen søker seg nedover fjellets indre i håp om å finne edelsten, må vi mennesker også bore oss ned i dypere lag av oss selv. Helt ned i smertepunktet må vi, om vi skal finne nøkkelen til oss selv.

 

Freuds utsagn at ”Drømmene er kongeveien til det ubevisste” forteller oss at om vi våger å se nærmere på de fantasier og bilder som dukker opp når vi sover kan vi få tilgang til dypere lag inni oss. I drømmer kan viktige scener i våre liv kan spille seg ut.

 

I stengte, underjordiske og tilsynelatende utilgjengelige rom kan skikkelser, bilder og karikaturer på forskjellige måter i siste instans bli konkretiseringer av hemmelige krefter, drifter og mekanismer i oss selv.

 

Disse kan komme i konflikt med vår forstand, fornuft og vilje, men kan likevel være en både fruktbar og spennende kilde til vitalitet og kreativitet.

Den som leter, han finner

 

Allerede hos Platon er selvinnsikt og sannhetssøken en streben og et mål, men sannheten om en selv eller verden rundt kan være skremmende. Platons hulemann ble blendet av lyset da han ble konfrontert med verden slik den virkelig er (Huleliknelsen) og i likhet med Sokrates ble også både Ibsens Stockmann og Brand gjenstand for en forferdelig vrede hos sine medmennesker når de opptrådte som sannhetsforkynnere. Sokrates ble faktisk dømt til døden!

 

Har jeg fejlet? Fører ej

Frem til klarhed denne denne vej?

Lyset blinder jo mit øje,

Hvis jeg søger i det høje.

 

Bergmannen leter i dypet og i mørket uten helt å vite hva han leter etter, og med en forståelse av at ferden både er skummel og smertefull.

 

Et dypdykk i en selv er et vågestykke for den modige.  Jeg tror de fleste som vurderer en konfrontasjon med seg selv frykter for hva man vil finne der nede i det ”det dulgte hjertekammer”. Det at noe er ”dulgt” betyr at det er skjult for vårt syn eller egen fatteevne. Det dulgte er noe uklart og mystisk, og det å avdekke illusjoner og livsløgner kan oppleves som mere farlig enn å drikke seg fra gård og grunn, ruse seg på farlige stoffer eller på andre måter balansere på kanten av stupet.

 

Tilbake til Sverre. Var det viljessvakhet som fikk ham inn i rusen og mangel på impulskontroll som gjorde det vanskelig å komme ut av den? Nei, jeg tror ikke det. Derimot tror jeg at Sverres valg om å la seg hjelpe, vågestykket i å la seg lede ned i dypere, dulgte lag av seg selv   – og nysgjerrigheten i å lete etter noe uvisst – gjorde at han fant det ene som skulle bli en god nok erstatning for rusen. Seg selv.