Coronadepresjon

Mange av oss merker symptomene: en uvant tretthet, manglende kreativitet, sult som ikke lar seg tilfredsstille av alminnelig kost, for mye alkohol, urolig søvn. Noen tar lett til tårene og mange har kort lunte og ustabilt humør. Vi håndterer situasjonen forskjellig, men alle lever vi under et trykk som gjør noe med oss – som enkeltindivid, og som kultur.

Hva er det dette trykket eller tyngden som hviler over oss egentlig dreier seg om?

Jeg bruker ”trykk”–metaforen fordi jeg opplever det nesten som et slags snikende uvær som er på vei. Himmelen blir mørk, det blåser opp og vi trekker inn for å beskytte oss mot det som skal komme. Eller en lummerhet som gir hodepine, tretthet og kvalme. Noe kommer, men vi vet ikke hva det er.

Vi mennesker er redde for det vi ikke vet hva er. Det er det som kalles angst. Angst skaper sinne og frustrasjon. Angst kan også være klaustrofobisk. Derfor anbefaler de som har greie på det at man setter ord på frykten, snakker om det vi er redde for.

Det er imidlertid ikke alltid enkelt. Ofte er grunnen til at vi får angst og depresjon ikke det at vi ikke VIL sette ord på det, men at vi ikke vet HVA vi skal sette ord på. Det er en nesten udefinerbar følelse eller tilstand.

Kanskje er det fordi vi er redde for det som åpenbarer seg om vi kikker inn i oss selv. Ofte dreier det seg om en dypt forankret følelse av tap, mangel og ensomhet. Den har vi alle, og jo mer eksistensielt truende den ytre verden er for vår indre verden, jo mer forsvarer vi oss mot det vi føler.

En ganske alminnelig måte å forsvare seg mot truende følelser på er å plassere det vanskelige, stakkarslige og uutholdelige utenfor seg selv isteden for å vendes innover.

Corona legger godt til rette for dette.

Hver dag hører vi om ”utsatte grupper” som eldre, ensomme, psykiatriske pasienter osv. Det er ”De andre” det er så synd på, men jeg og mine, vi greier oss fint. Lidelsen er et annet sted – kanskje ikke lenger borte enn hos naboen, men den er i hvert fall tryggere å ha der, enn inni meg. Vi baker og raker, spiller brettspill og får endelig tid sammen.

I disse dager blir vi oppfordret til å være solidariske og delta i felles dugnad for å bli kvitt fienden, Corona. Det er jeg selvfølgelig med på. Samtidig oppfordrer jeg til en psykologisk solidaritet i samme slengen.

Covid-19 utfordrer det mest sårbare i oss alle: frykten for å miste de vi er glade i, for sammenbrudd og kollaps ,tap av verdighet, ensomhet og sorg.

DET GJELDER OSS ALLE! Ikke bare ”de ensomme” eller psykisk syke. Vi er i samme båt. Og faren er ikke bare stor der ute, men også her inne både i konkret og oversatt betydning.