Er livet vanskelig?

Å ha det vanskelig er en del av det å leve. Alle mennesker må erfare livets mindre hyggelige sider – og med jevne mellomrom. Det meste håndterer vi sånn nogen lunde greit enten sammen med noen eller alene.

Noen ganger dukker det imidlertid opp tanker og følelser som er såpass krevende og kanskje uforståelige at vi verken klarer å dele dem med andre eller romme dem selv.

De blir kanskje også en hindring i hverdagen, i relasjoner til andre mennesker eller muligens isolerer man seg og greier ikke skape relasjoner til andre i det hele tatt.

Det er ingen ting merkelig ved disse livssmertene. De rammer alle i større eller mindre grad, men likefullt er de plagsomme og som regel trengs det et eller annet dytt eller løft for at den indre tilstanden skal forandres.

Hvordan takle livet når det byr på utfordringer?

 

Jeg har en sterk formening om at det beste redskapet til å dempe angst, depresjon og andre plagsomme indre tilstander er å bli bedre kjent med seg selv.

Det er lettere sagt enn gjort fordi det ofte er en grunn til at vi ikke kjenner alle sider av oss selv like godt. Det er ting vi ikke husker og ting vi ikke forstår.

Det kan være mørklagte områder av vårt følelsesliv vi er redde for å belyse av ren frykt for hva vi kommer til å se. I stedet oppstår komplikasjoner i våre liv i form av relasjonelle, strukturelle eller ”praktiske” utfordringer.

Hensikten med å forstå seg selv er å dempe og lindre psykisk smerte. Det å forstå kroppens språk (psykisk smerte opplevd fysisk) eller lese sitt livs utfordringer som metaforer kan være svært nyttig.

Som filosof og terapeut bistår jeg mennesker i å bli bedre kjent med seg selv, individuelt eller i relasjon til en partner, sønn/datter eller annen betydningsfull person.

De aller fleste finner en slik prosess veldig meningsfull. Dette tror jeg først og fremst er fordi man i en terapeutisk situasjon lar et annet menneske få se det man lenge har holdt skjult.

For mange er dette grenseoverskridende, men disse barrierene må overtres for at arbeidet kan begynne. Når man så begynner å avdekke det som er tilslørt hos en selv, oppdager man at problemet eller symptomet endrer karakter.

Det skjer en forvandling der det meningsløse får mening og det uvesentlige blir vesentlig eller omvendt. For ofte når man ikke finner svar, dreier det seg ikke om at man ikke har stilt (seg selv) de rette spørsmål.

Så enkelt, men likevel så vanskelig