Skam

Skam

Jeg har skrevet og snakket mye om det å bli seg selv – generelt og som mål for terapi. Å forsøke å hjelpe frem egenarten eller det egentlige og autentiske hos enkeltindividet eller par jeg jobber med, er min ambisjon og det jeg tror på.

Det høres kanskje enkelt ut, men det er det ikke. Vi mennesker skammer oss over den vi er: Vi er for dårlige foreldre, ektefeller, ansatte, for tykke, for tynne, for kjedelige, osv, osv osv. Vi skammer oss, og vi sammenlikner oss; med naboen, med venninner, kamerater, med andre par, med de som tjener mer, de som er mer kreative, de som er penere og mer populære.

Konsekvensen er at vi bare ser det andre har og er, og ikke klarer å hente frem gleden og stoltheten over egne ressurser. Dermed forsøker vi å kompensere for mindreverdet ved å jobbe oss i hjel, trene mer, spise mindre, klare alt og være perfekte.

Tvangstrøya presses ikke bare ned over eget hode, men også unger og partnere, venner og ansatte som snapper opp prestasjonspresset. Reaksjonen blir ofte en blanding av protest eller overkompensasjon hos de involverte, særlig barna.

Skam gjør vondt

Skam er en naturlig (og mange synes også nødvendig) del av et menneskes følelsesliv, men det å skamme seg over å være den man er som menneske, er vondt og burde også være unødvendig. Fra barn er små læres de opp til å skamme seg over både det ene og det andre. Veldig ofte oppfattes kritikken som skammen stammer fra, som et angrep på personligheten: barnet ler for høyt, tar for mye plass, for lite plass, er ”rar”, dårlig på skolen eller flink i feil fag osv, osv, osv.

Jeg tenker at det motsatte av skam er frihet. Frihet til å være den du er, føle det du føler og være i verden på den måten du velge å være. Det er lettere sagt enn gjort, for frihet krever mot. Mot til å være sin egen, mot til å si fra og til og kanskje verst av alt: til å stå alene.

Vi mennesker er forskjellige både inni og utenpå, men en ting er sikkert. Vi har alle ressurser og vi har alle mangler! Det finnes en lindring i å lete frem egne ressurser, egenart og individualitet. Når du får tak i dette, vil manglene bli mindre dominerende og kravet til seg selv og andre lavere.

Alle vet at det er lite konstruktivt å sammenlikne seg med andre, likevel gjør vi det hele tiden. Jeg ønsker meg større toleranse for våre ulikheter og særegenheter, mer romslighet og frihet.

Du trenger ikke nødvendigvis å elske deg selv så intenst, men hva med å tenke litt på hva som er din egenart? Jeg tipper det finnes en god del diamanter i gjørma.

Coronadepresjon

Mange av oss merker symptomene: en uvant tretthet, manglende kreativitet, sult som ikke lar seg tilfredsstille av alminnelig kost, for mye alkohol, urolig søvn. Noen tar lett til tårene og mange har kort lunte og ustabilt humør. Vi håndterer situasjonen forskjellig, men alle lever vi under et trykk som gjør noe med oss – som enkeltindivid, og som kultur.

Hva er det dette trykket eller tyngden som hviler over oss egentlig dreier seg om?

Jeg bruker ”trykk”–metaforen fordi jeg opplever det nesten som et slags snikende uvær som er på vei. Himmelen blir mørk, det blåser opp og vi trekker inn for å beskytte oss mot det som skal komme. Eller en lummerhet som gir hodepine, tretthet og kvalme. Noe kommer, men vi vet ikke hva det er.

Vi mennesker er redde for det vi ikke vet hva er. Det er det som kalles angst. Angst skaper sinne og frustrasjon. Angst kan også være klaustrofobisk. Derfor anbefaler de som har greie på det at man setter ord på frykten, snakker om det vi er redde for.

Det er imidlertid ikke alltid enkelt. Ofte er grunnen til at vi får angst og depresjon ikke det at vi ikke VIL sette ord på det, men at vi ikke vet HVA vi skal sette ord på. Det er en nesten udefinerbar følelse eller tilstand.

Kanskje er det fordi vi er redde for det som åpenbarer seg om vi kikker inn i oss selv. Ofte dreier det seg om en dypt forankret følelse av tap, mangel og ensomhet. Den har vi alle, og jo mer eksistensielt truende den ytre verden er for vår indre verden, jo mer forsvarer vi oss mot det vi føler.

En ganske alminnelig måte å forsvare seg mot truende følelser på er å plassere det vanskelige, stakkarslige og uutholdelige utenfor seg selv isteden for å vendes innover.

Corona legger godt til rette for dette.

Hver dag hører vi om ”utsatte grupper” som eldre, ensomme, psykiatriske pasienter osv. Det er ”De andre” det er så synd på, men jeg og mine, vi greier oss fint. Lidelsen er et annet sted – kanskje ikke lenger borte enn hos naboen, men den er i hvert fall tryggere å ha der, enn inni meg. Vi baker og raker, spiller brettspill og får endelig tid sammen.

I disse dager blir vi oppfordret til å være solidariske og delta i felles dugnad for å bli kvitt fienden, Corona. Det er jeg selvfølgelig med på. Samtidig oppfordrer jeg til en psykologisk solidaritet i samme slengen.

Covid-19 utfordrer det mest sårbare i oss alle: frykten for å miste de vi er glade i, for sammenbrudd og kollaps ,tap av verdighet, ensomhet og sorg.

DET GJELDER OSS ALLE! Ikke bare ”de ensomme” eller psykisk syke. Vi er i samme båt. Og faren er ikke bare stor der ute, men også her inne både i konkret og oversatt betydning.

Er livet vanskelig?

Å ha det vanskelig er en del av det å leve. Alle mennesker må erfare livets mindre hyggelige sider – og med jevne mellomrom. Det meste håndterer vi sånn nogen lunde greit enten sammen med noen eller alene.

Noen ganger dukker det imidlertid opp tanker og følelser som er såpass krevende og kanskje uforståelige at vi verken klarer å dele dem med andre eller romme dem selv.

De blir kanskje også en hindring i hverdagen, i relasjoner til andre mennesker eller muligens isolerer man seg og greier ikke skape relasjoner til andre i det hele tatt.

Det er ingen ting merkelig ved disse livssmertene. De rammer alle i større eller mindre grad, men likefullt er de plagsomme og som regel trengs det et eller annet dytt eller løft for at den indre tilstanden skal forandres.

Hvordan takle livet når det byr på utfordringer?

 

Jeg har en sterk formening om at det beste redskapet til å dempe angst, depresjon og andre plagsomme indre tilstander er å bli bedre kjent med seg selv.

Det er lettere sagt enn gjort fordi det ofte er en grunn til at vi ikke kjenner alle sider av oss selv like godt. Det er ting vi ikke husker og ting vi ikke forstår.

Det kan være mørklagte områder av vårt følelsesliv vi er redde for å belyse av ren frykt for hva vi kommer til å se. I stedet oppstår komplikasjoner i våre liv i form av relasjonelle, strukturelle eller ”praktiske” utfordringer.

Hensikten med å forstå seg selv er å dempe og lindre psykisk smerte. Det å forstå kroppens språk (psykisk smerte opplevd fysisk) eller lese sitt livs utfordringer som metaforer kan være svært nyttig.

Som filosof og terapeut bistår jeg mennesker i å bli bedre kjent med seg selv, individuelt eller i relasjon til en partner, sønn/datter eller annen betydningsfull person.

De aller fleste finner en slik prosess veldig meningsfull. Dette tror jeg først og fremst er fordi man i en terapeutisk situasjon lar et annet menneske få se det man lenge har holdt skjult.

For mange er dette grenseoverskridende, men disse barrierene må overtres for at arbeidet kan begynne. Når man så begynner å avdekke det som er tilslørt hos en selv, oppdager man at problemet eller symptomet endrer karakter.

Det skjer en forvandling der det meningsløse får mening og det uvesentlige blir vesentlig eller omvendt. For ofte når man ikke finner svar, dreier det seg ikke om at man ikke har stilt (seg selv) de rette spørsmål.

Så enkelt, men likevel så vanskelig

Snart hverdag!

Sommeren nærmer seg slutten og på tross av hetebølge med tropenetter, fri fra jobb og flere is og vinglass enn vanlig, er ikke sommerferie nødvendigvis synonymt med late dager. Hetebølge og tropenetter er ikke alltid scenario for et hett sexliv. Ei heller er champagne-rus tilsvarende forelskelse og bobler i maven.

 

For barnefamiliene er sommerferien kanskje en av årets mest arbeidsomme perioder. Det skal pakkes, vaskes, arrangeres, underholdes og nytes. Barna skal opparbeide de fineste barndomsminner og hos foreldrene skal båndet til hverandre knyttes sterkere i glede over hva man har klart å oppnå… sammen…

 

Hos dem som ikke har familie og barn, kanskje ikke heller en kjæreste, er heller ikke sommerferie nødvendigvis enkelt. Heten fordrer at vi finner på noe ”ekstra kos” som å gå ut og spise eller tilbringe dagen på stranden. Det er ikke alltid like gledelig om man ikke har noen å gå ut med.

 

For de etablerte parene er sommerferien en tid der paret er sammen nesten hele tiden. Ingen får noe særlig tid for seg selv og dette kombinert med kravet om samarbeid å glede i 30 varmegrader ender ofte i mange flere krangler og misnøye enn noen sinne. Det er en kjent sak at samlivsterapeutene har mer å gjøre etter sommerferien og juleferien enn noen annen tid på året. Det er nemlig ikke så lett å være lykkelig!

 

For dem som ikke har noen å dele livet med ser imidlertid livet som foreldre og del av et par ofte ganske mer romantisk ut enn det er. Og for dem som lever i par, er det å få være ”sin egen”, frihet og ansvarsløshet ofte både en lengsel og et behov.

 

Kjærligheten blir altså ikke så mye enklere selv om det blir varmere, og for mange er det en lettelse når hverdagslivet begynner igjen. Den dagligdagse struktur, med de samme gjøremål til samme tidspunkt hver dag, er slett ikke det verste for hverken singles eller parfolk. Rutiner, fiskekaker, Netflix-serier og barnehager er heller ikke så dumt.

 

Synes du det høres litt treigt ut? Poenget er ikke at vi ikke skal glede oss, men at kravet om lykke og idyll er for stort. Glede kommer i glimt, og forutsetter dessuten evne til å sørge. Sørge over det som er tapt, gått i stykker eller aldri oppnådd. Uten sorg, ingen glede og uten glede, ingen sorg. Livet er ikke lett og hvem har sagt at det skal være det? Kjærlighet forutsetter hardt arbeid og investering. Når forelskelsen – som tross alt er noe ordentlig lureri – har lagt seg står man igjen med med en masse skuffelser, men heldigvis også mange muligheter: muligheter til å gi det man har av indre og ytre ressurser, så er det bare å håpe på det beste. Håpet er en av de mest virksomme ressursene vi har. Og med ny årstid kommer også nytt håp og nye muligheter.

 

Jeg slår et slag for hverdagen!

ensom til jul

Vil du ha en å møte det nye året med?

Det nærmer seg jul. For mange som ikke har noen kjæreste er dette ofte en utfordrende periode. Savn og lengsler blir liksom så mye sterkere og ensomheten så mye mer synlig både for en selv og for andre.

Det er smertefullt å være singel og ensom om det ikke er av egen lyst og vilje. Ingen burde være alene om de ikke selv ønsker det. Det er nok av kjæresteemner der ute, og det ER er noen som leter etter en som er akkurat slik som deg. Det er bare ikke alltid så lett å finne hverandre.

Er du ufrivillig single, eller kjenner du noen som er det, ta kontakt før jul. Av erfaring vet vi at dette er lettere å gjøre noe med enn du tror. Om du ikke finner en kjæreste er det ikke noe galt med deg, men det kan hende du har lagt noen hindringer i din egen vei som du ikke er bevisst på. Dette kan vi finne ut av sammen. Kanskje du ikke behøver å gå det nye året i møte alene.

Evig singel mann

Fremdeles singel?

Jeg får mange henvendelser fra mennesker som er ufrivillig kjæreste-løse. Siden praksisen åpnet i Bygdøy allé for noen år siden, har jeg ikke klart å hjelpe alle, men ganske mange til å få en å dele livet med.

 

Noen er unge og sjenerte, andre er er middelaldrende med et eller flere ekteskap bak seg. De fleste er i fasen da ”alle andre” slår seg til ned og lager familie og barn. Felles for alle er at ensomheten er uutholdelig og ikke sjelden oppleves det å være alene også som veldig skamfullt.

Hvorfor får jeg ingen kjæreste?

Mange evig single mennesker får ofte høre av venner og familie at ”det er uflaks” og ”det ordner seg nok”, og samtidig sitter den kjæreste-løse ofte med en (hemmelig) fantasi om at det er noe ”galt” med ham eller henne. Andre tenker at de er over gjennomsnittet kresne og dermed aldri finner noen som er god nok.

 

Min erfaring er at mennesker som ikke finner en livspartner har noen ubevisste indre hindringer i sine følelser. Disse er som regel knyttet til personens tidligere historie og tilknytningspersoner.

 

Jeg er ganske overbevist om at det finnes noen for alle. Jeg tror også at det er litt det samme hvor man møtes, og at utseende og andre forgjengelige attributter har relativt lite å si. Med det mener jeg ikke at ikke tiltrekning spiller noen rolle.

 

Men: når man får innsikt i seg selv og sine hindringer, åpner det seg nye rom og muligheter som ytrer seg i form av overraskende nye følelser for andre mennesker. Dette gir ”effekt” på andre. Selvinnsikt gjør deg rett og slett mere attraktiv fordi det hemmer de projektive mekanismene.

Fra håp til handling

Jeg synes ingen skal være ufrivillig alene. Men den elskede kommer som regel ikke dalende ned i fanget ditt eller pent innpakket under treet til jul. Håp er viktig, men ofte må man gjøre et arbeid selv for at håpet skal bli realitet. Dette kan jeg bistå deg i.

Send en mail, eller fyll inn kontaktskjema med en kort beskrivelse av det deg og din utfordring, så kontakter jeg deg innen noen timer.

samlivsbrudd familie

Samlivsbrudd og skillsmisse i familier med barn

Samlivsbrudd berører vennekrets, nettverk, økonomi og familie. Aller hardest går det imidlertid utover barna som ikke sjeldent utvikler selvdestruktive strategier for å klare å stå i posisjonen mellom to foreldre i konflikt. Hvordan barnet klarer seg gjennom skilsmissen avhenger av barnets omsorgspersoner tidlig i prosessen og selvfølgelig også den videre utviklingen.

 

Det er ganske vanlig at barn som opplever samlivsbrudd blir stresset, deprimerte, innesluttet og ”vanskelige”. Mange får store konsentrasjonsproblemer. De presterer dårligere, får ofte muskulære plager og trives dårligere i barnehage og skole. Sinne, sorg og angst er også helt normalt.

LYTTE TIL BARNAS SIGNALER

 

Det kan være vanskelig å se klart og være tilstrekkelig oppmerksom på barna når man selv er i krise. I en slik livsfase snapper man kanskje ikke opp signaler på samme måte som man ellers ville gjort. Sorg og tap setter preg på oss alle, og i noen perioder av livet er vi satt midlertidig ut av spill.  Derfor kan det være klokt å ha noen mentale huskelapper eller remindere i bakhodet om man befinner seg i en slik prosess.

 

Det viktigste er å lytte til barnas signaler! Har barnet forandret adferd, spisevaner, søvnmønster eller andre brudd på vanlig struktur? Å våkne tidlig kan være tegn på depresjon og å ikke få sove kan henge sammen med frykt og engstelse for å bli latt alene med seg selv og sine drømmer.

Et barn som ikke vil spise kan ha så mye ”angst i magen” at det mister opplevelsen av sult, og motsatt kan en konstant hunger si noe om behovet for å døyve følelser med mat og godteri – fylle tomrom.

 

Barn tar til seg signaler på at foreldrene er i en sårbar situasjon og forsøker som regel sitt beste for å minske belastningen. Dette skjer ofte ved at de går inn i en rolle som følelsesmessig ”container” for foreldrene. De forsøker å romme og bære foreldrenes sorg og smerte uten dette nødvendigvis blir sett eller forstått av en ansvarlig voksen.

 

I en slik situasjon trenger barnet å få utløp for følelsene de er bærer av – og de trenger anerkjennelse for at de har forsøkt å hjelpe. Kanskje finnes det besteforeldre i familien som kan tilby den tilstrekkelige omsorgen til foreldrene er følelsesmessig stabilisert?

Barna opplever indre konflikt når foreldre skilles

 

I arbeidet med familier i krise blir det lett fokus på foreldrenes opplevelse og mindre på barnas. Mange voksne er av den oppfatning at ”barn er så robuste”. De kommer fort over det liksom.

Det er ikke min erfaring i samtaler med barn som opplever samlivsbrudd.

 

Barn som opplever at foreldrene går fra hverandre blir delt i to innvendig. Det som før var en enhet er nå blitt to poler. Noen ganger motpoler. Barnet kommer i en lojalitetskonflikt om hvem de skal velge og hvem de skal sympatisere med. Dette gjelder også barn som har foreldre som er venner gjennom bruddet.

 

Et splittet hjem er naturstridig for barnet. Dette må vi vedstå oss på tross av at det river i samvittigheten og opplevelsen av oss selv som foreldre. Om vi skal være gode voksne for barn må vi nok både orke og tåle mer enn det vi tror vi klarer istedenfor at vi påfører barna denne byrden.

deprimert person ved sjø

Er du deprimert?

Er du deprimert, tiltaksløs og tung, har du det sikkert ikke så godt akkurat nå. Kanskje orker du ikke være sammen med andre, kanskje føler du deg stygg og mislykket, kanskje opplever du det meste som litt meningsløst. Om du kjenner deg igjen, vil jeg minne deg på noe du sikkert ikke har tenkt så mye på i det siste,  antageligvis fordi du skammer deg og synes du selv er håpløs og irriterende for deg selv og andre.

 

Hør her!

 

Det å være nede og deppa er en NATURLIG side ved livet, ikke en sykdom eller en svakhet.

 

Å romme/akseptere vonde følelser er et tegn på emosjonell modenhet. Å være deprimert innebærer at du har evne til både smerte og sorg i tillegg til alt det andre gode du har.

 

Symptomene dine har alltid en mening. Om det verker i kroppen, du har hodepine eller vondt i magen uten å være syk, kanskje kroppen din forsøker å få kontakt med følelsene dine. Den snakker til deg. Ta deg selv på alvor!

 

Den som ikke tør å være deprimert går glipp av en kjempeviktig dimensjon i livet.

 

Depresjon er en MENINGSFYLT reaksjon på tap. Det betyr ikke at det bare er greit å være deppa om noen dør. Tapsopplevelsen er subjektiv og kan likegodt stamme fra tidligere tider i livet som for eksempel en tapt barndom eller en opplevelsen av å ikke være en del av et fellesskap (å mangle noe).

 

Å være deprimert er meningsfylt. Tilstanden gir tilgang til dypere lag av deg selv. Når du blir deprimert betyr det at noe skjer innvendig, Noe beveger på seg.

 

Å være deprimert kan gjøre veldig vondt, men det er ikke farlig, og det er ingen ting å skamme seg over, tvert imot er det en evne ikke alle har.

 

 

Å beherske impulser

”Nei, i dypet må jeg ned;

der er fred fra evighed.

Bryd mig veien tunge hammer

til det dulgtes hjertekammer!”

 

Fra Henrik Ibsens ”Bergmannen”

 

Etter takksigelsene fra Sverre Goldenheim her på Facebook, har jeg fått mange henvendelser vedrørende rus eller annen destruktiv livsførsel. Sverre er ikke alene om denne problematikken, men han er dessverre blant få som snakker høyt om det.

 

Rusproblematikk eller mangel på impulskontroll er ofte assosiert med karaktersvakhet eller viljessvakhet (gr. Akrasia). Akrasia betyr i korte trekk når du gjør noe du vet du ikke burde gjøre – når du gjør noe mot din bedre viten.

 

De fleste som ruser seg på alkohol, narkotika, driver med gambling/spilling eller andre destruktive aktiviteter er antageligvis klar over at dette ikke er bra for dem, og at misbruket har konsekvenser både for en selv og andre. Likevel gjør man det.

Skyldes det svak vilje? En karakterbrist? Og hva skal man i så fall gjøre med det?

Svak vilje?

 

Mangel på selvkontroll eller styring av impulser er en stor utfordring for mange. Det å regulere sine følelser kan være så vanskelig at det for de fleste synes enklere å tøyle dem gjennom rus, stram vektkontroll, trening eller annen rigid praksis. Det hjelper heller ikke at det i dagens samfunn nærmest forekommer en slags segregering mellom de av oss som har kontroll og de som ”flyter ut over grensene”.

 

I Platons dialog ”Protagoras” diskuterer Sokrates fenomenet viljessvakhet. Han tegner opp et paradoks: hvordan kan vi, om vi ønsker oss selv alt vel, gjøre stikk motsatt av det som er bra for oss?

 

For eksempel: Hvordan kan man ønske å røyke når man vet at røyking kan føre til kreft og at det av mange grunner er farlig å røyke? Hva er det som skjer når begjæret/ driften ikke kontrollerer eller regulerer seg selv?

 

Sokrates insinuerer i dialogens resonnement at viljessvakhet ikke er mulig. Her er han altså fundamentalt uenig med Aristoteles, som i høy grad anerkjenner viljens kraft.

 

Mens Aristoteles argumenterer for et samarbeid mellom vilje, begjær og appetitt, mener Sokrates at det faktisk ikke er mulig for en person å handle i strid med det han mener er best, når han først vet hva dette er. Han konkluderer: ”Den som vet det rette, gjør det rette!”.

 

I tilfeller der vi blir overmannet av begjær, sult, tørst eller andre intense følelser, handler vi slik vi gjør rett og slett fordi vi ikke har egentlig innsikt i hva som er best for oss. For å unngå destruktiv livsførsel – eller for å kunne leve et konstruktivt liv – er vi nødt til å kjenne oss selv og søke sannhet framfor selvbedrag.

I dypet ligger kjernen

 

Autonomi eller det å være ”herre i eget hus”, betyr at man etterstreber å styre de kreftene som er i omløp i oss framfor å la disse kreftene styre oss. Men for å kunne kontrollere kreftene må man kjenne dem og våge å ha med dem å gjøre.

 

Likesom Bergmannen søker seg nedover fjellets indre i håp om å finne edelsten, må vi mennesker også bore oss ned i dypere lag av oss selv. Helt ned i smertepunktet må vi, om vi skal finne nøkkelen til oss selv.

 

Freuds utsagn at ”Drømmene er kongeveien til det ubevisste” forteller oss at om vi våger å se nærmere på de fantasier og bilder som dukker opp når vi sover kan vi få tilgang til dypere lag inni oss. I drømmer kan viktige scener i våre liv kan spille seg ut.

 

I stengte, underjordiske og tilsynelatende utilgjengelige rom kan skikkelser, bilder og karikaturer på forskjellige måter i siste instans bli konkretiseringer av hemmelige krefter, drifter og mekanismer i oss selv.

 

Disse kan komme i konflikt med vår forstand, fornuft og vilje, men kan likevel være en både fruktbar og spennende kilde til vitalitet og kreativitet.

Den som leter, han finner

 

Allerede hos Platon er selvinnsikt og sannhetssøken en streben og et mål, men sannheten om en selv eller verden rundt kan være skremmende. Platons hulemann ble blendet av lyset da han ble konfrontert med verden slik den virkelig er (Huleliknelsen) og i likhet med Sokrates ble også både Ibsens Stockmann og Brand gjenstand for en forferdelig vrede hos sine medmennesker når de opptrådte som sannhetsforkynnere. Sokrates ble faktisk dømt til døden!

 

Har jeg fejlet? Fører ej

Frem til klarhed denne denne vej?

Lyset blinder jo mit øje,

Hvis jeg søger i det høje.

 

Bergmannen leter i dypet og i mørket uten helt å vite hva han leter etter, og med en forståelse av at ferden både er skummel og smertefull.

 

Et dypdykk i en selv er et vågestykke for den modige.  Jeg tror de fleste som vurderer en konfrontasjon med seg selv frykter for hva man vil finne der nede i det ”det dulgte hjertekammer”. Det at noe er ”dulgt” betyr at det er skjult for vårt syn eller egen fatteevne. Det dulgte er noe uklart og mystisk, og det å avdekke illusjoner og livsløgner kan oppleves som mere farlig enn å drikke seg fra gård og grunn, ruse seg på farlige stoffer eller på andre måter balansere på kanten av stupet.

 

Tilbake til Sverre. Var det viljessvakhet som fikk ham inn i rusen og mangel på impulskontroll som gjorde det vanskelig å komme ut av den? Nei, jeg tror ikke det. Derimot tror jeg at Sverres valg om å la seg hjelpe, vågestykket i å la seg lede ned i dypere, dulgte lag av seg selv   – og nysgjerrigheten i å lete etter noe uvisst – gjorde at han fant det ene som skulle bli en god nok erstatning for rusen. Seg selv.

Filosofi som terapi

Filosofi som terapi

Som mange av dere vet er min hovedinteresse og formidlingsprosjekt forholdet mellom filosofi og terapi. Dette er jeg opptatt av både i mitt praktiske arbeid med klienter og som forskningsobjekt.

Helt siden antikken har filosofien vært rettet mot menneskets psykiske helse og sunnhet. Filosofenes rolle har i mye større grad enn det vi er klar over i dag, vært å veilede, rådgi og hjelpe. Hovedtanken hos de gamle grekerne har vært introspeksjon som vei ut av lidelsen.

Det betyr at ved å rette blikket innover i deg selv kan du etterhvert heve perspektivet og bli i stand til å se deg selv og dine utfordringer fra et annet perspektiv. Da vil du handle mer konstruktivt og dette er jo det overordnede mål i de fleste terapiformer.

Kjemien mellom terapeut og klient er viktigere enn metode

I dag har vi utallige varianter terapeutiske metoder for å bedre mestre våre livs utfordringer.

Felles for alle klienter er at det krever din egen vilje til endring for at du skal lykkes, og at endring er en prosess og ikke noe som skjer i en håndvending. Resten er et spørsmål om hvilken utdannelse terapeuten har, hvilke trender som finnes i tiden og hva nyeste forskning finner ut at er veien til å bekjempe psykiske smerter.

Jeg vil imidlertid si meg enig med forskere som hevder at god terapi i stor grad er avhengig av kjemi mellom terapeut og klient. Og med dette selvfølgelig at klienten har en genuin opplevelse av å bli sett, forstått anerkjent og ivaretatt.
Det er ikke nødvendigvis noe du kan ta for gitt når du oppsøker en psykolog eller annen fagperson. Det er heller ikke alltid slik at den mest skoleflinke psykologistudenten blir den beste samtalepartneren for mennesker i psykisk nød.

Når dette er sagt, er det min sterke overbevisning at det finnes håp for alle og min erfaring tilsier at dette håpet som regel manifesterer seg mye fortere enn du tror. Ikke sjeldent går klienten ut allerede etter første samtale med en følelse av at nå er noe endelig i gang.

Ofte er det å kvie seg, grue seg og ikke gjøre noe med problemet mye vondere enn det å faktisk begynne. De fleste som baler med angst, depresjon, rusproblematikk eller andre plager, opplever det som regel veldig godt å endelig få et rom som er helt og holdent til deres bruk. Et rom der alt det vonde kan få komme usensurert ut.

Det er som regel også mye lettere å leve med problemet i hverdagen når du vet at du har et sted der det blir tatt hånd om.

Går du rundt med en udefinerbar smerte som du ikke får tak i?
Blir det for mye kokain og alkohol i helgene?
Ønsker du deg en kjæreste, men kommer aldri inn i et forhold?

OPPSØK HJELP – DU ER IKKE ALENE!

Kontakt oss i dag for en prat.

Skrevet av Lina Leyk – Filosofisk Terapeut