MEDDELELSESPROBLEMET.
I mitt arbeide som samtalepartner og veileder har jeg privilegiet av å få innblikk i kjærlighetslivet til par i alle aldre. – Og tro det eller ei, om man er 20 eller 90 (- ja, jeg har 90 åringer i parterapi!), er problematikken ikke veldig ulik. Selv om den fysiske kjærligheten kanskje får litt mindre plass i parforholdet når man er over pensjonsalder, og tålmodigheten i forhold til behovstilfredsstillelse er noe lavere hos de på 20, er det par strever med stort sett relatert til å sette seg inn i sin elskedes virkelighet eller psykiske realitet.
Det som tilsynelatende er en konflikt om hvem som gjør hva i huset, økonomi eller andre praktiske ting, viser seg ofte seg ofte å bunne i et formidlingsproblem. Det ligger imidlertid noe mer komplisert og dypere bak vanskelig kommunikasjon enn bare formidling av konkrete behov for ”større tak med vaskekluten” eller ønske om mer og annerledes sex.
Den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813-1855) formidler en rekke innsikter gjennom hele sitt forfatterskap. Han skriver imidlertid under en rekke forskjellige pseudonymer og identiteter – eller kanskje kan vi si maskeringer. Hvordan disse innsiktene er formidlet og hvorvidt han maktet å formulere det han egentlig hadde på hjertet, er noe han selv og hans lesere har vært opptatt av. Det formuleres som Meddelelsesproblemet.
Ordet meddelelse er på en måte selvforklarende: . Meddele = å dele med. Er det i det hele tatt mulig å meddele en følelse eksakt slik den oppleves? Kan man med ord eller på annet vis få den andre til å forstå akkurat det man ønsker å formidle? – Og er det livsviktig at den andre forstår akkurat den intenderte meningen av det du formidler? Kan poenget også være formidlingen i seg selv, og det mottageren kan bruke den til eller skape ut av den? Hvilke nye innsikter vekker den? Og hvilke assosiasjonsmuligheter oppstår?
I mitt daglige arbeid opplever jeg at utfordringen for par i alle aldere ligger å uttrykke seg autentisk. Det vil si at det man sier er det man virkelig mener og får et sant uttrykk som er identisk med følelsen som ligger bak utsagnet. Uten maskering og uten forsvar. Han sier: Min kone er som regel sur og erotisk ganske kjedelig, men det han ønsker å meddele er: jeg føler meg avvist av at min kone ikke viser at hun vil ha meg, og jeg er redd for at hun ikke er glad i meg lenger. Hun sier: Han bryr seg ikke om å rydde eller gjøre ting hjemme. Han liker best å se på tv. Jeg er mer sosial enn ham. Han kjeder meg. Hun ønsker å meddele: Jeg vil at mannen min skal være mer sammen med meg og ta del i mitt liv.
Hvis det faktisk er så vanskelig å meddele fra en autentisk posisjon, fra det stedet innvendig der det sanne selv sitter, hvordan skal man da kommunisere? Vi velger jo ikke å maskere vårt budskap fordi vi tror det er det beste, men fordi vi ikke får til noe bedre. Fordi det å meddele noe som er sant for en selv innebærer en risiko for å ikke bli møtt på den måten man ønsker. Da er det mindre skummelt å meddele under forkledning av å være en annen enn den man virkelig er, som for eksempel en heksete kone eller en trollete mann uten følelser.
Jeg tror at det finnes en potensiell løsning eller redning i tolkningen. Slik vi tolker teksten i en roman eller uttrykket i et maleri, bør vi også tolke hverandre. Vi må se på hva som formidles. Kikke bak ordene. Hva betyr din kones misnøye? Hva er din manns kjedsomhet, avvisning eller impotens et utrykk for?
Det nyfødte barn er språkløst og kan ikke meddele seg uten skrik eller merkelige ansiktsuttrykk. Det er totalt overgitt til sine omsorgsgiveres tolkning av alle behov. Man skulle kanskje tro at man som voksen er i stand til å uttrykke seg mer sivilisert, og på en måte som får den andre til å levere. Men akk, nei. Når forelskelsen er over og forholdet lider, blir vi igjen som barn: sterk vilje, få ord og mange krav.
Vi vet alle hva som skjer om man ignorerer det lille barns forsøk meddelelse. Et barn som ikke blir tolket, sett og holdt, blir alvorlig skadd. Slik er det også med kjærligheten. – Så for dere som har valgt hverandre, men som lider under meddelelsesproblemet, oppfordrer jeg herved til tolkning av det som ligger bak din kjæres uttrykk. Ikke ta det grinete fjeset for god fisk, men tenk, spør og lytt – og ikke gi deg før du har har fått kontakt med noe i den andre som gir mening.
