Skam

Skam

Jeg har skrevet og snakket mye om det å bli seg selv – generelt og som mål for terapi. Å forsøke å hjelpe frem egenarten eller det egentlige og autentiske hos enkeltindividet eller par jeg jobber med, er min ambisjon og det jeg tror på.

Det høres kanskje enkelt ut, men det er det ikke. Vi mennesker skammer oss over den vi er: Vi er for dårlige foreldre, ektefeller, ansatte, for tykke, for tynne, for kjedelige, osv, osv osv. Vi skammer oss, og vi sammenlikner oss; med naboen, med venninner, kamerater, med andre par, med de som tjener mer, de som er mer kreative, de som er penere og mer populære.

Konsekvensen er at vi bare ser det andre har og er, og ikke klarer å hente frem gleden og stoltheten over egne ressurser. Dermed forsøker vi å kompensere for mindreverdet ved å jobbe oss i hjel, trene mer, spise mindre, klare alt og være perfekte.

Tvangstrøya presses ikke bare ned over eget hode, men også unger og partnere, venner og ansatte som snapper opp prestasjonspresset. Reaksjonen blir ofte en blanding av protest eller overkompensasjon hos de involverte, særlig barna.

Skam gjør vondt

Skam er en naturlig (og mange synes også nødvendig) del av et menneskes følelsesliv, men det å skamme seg over å være den man er som menneske, er vondt og burde også være unødvendig. Fra barn er små læres de opp til å skamme seg over både det ene og det andre. Veldig ofte oppfattes kritikken som skammen stammer fra, som et angrep på personligheten: barnet ler for høyt, tar for mye plass, for lite plass, er ”rar”, dårlig på skolen eller flink i feil fag osv, osv, osv.

Jeg tenker at det motsatte av skam er frihet. Frihet til å være den du er, føle det du føler og være i verden på den måten du velge å være. Det er lettere sagt enn gjort, for frihet krever mot. Mot til å være sin egen, mot til å si fra og til og kanskje verst av alt: til å stå alene.

Vi mennesker er forskjellige både inni og utenpå, men en ting er sikkert. Vi har alle ressurser og vi har alle mangler! Det finnes en lindring i å lete frem egne ressurser, egenart og individualitet. Når du får tak i dette, vil manglene bli mindre dominerende og kravet til seg selv og andre lavere.

Alle vet at det er lite konstruktivt å sammenlikne seg med andre, likevel gjør vi det hele tiden. Jeg ønsker meg større toleranse for våre ulikheter og særegenheter, mer romslighet og frihet.

Du trenger ikke nødvendigvis å elske deg selv så intenst, men hva med å tenke litt på hva som er din egenart? Jeg tipper det finnes en god del diamanter i gjørma.

Er livet vanskelig?

Å ha det vanskelig er en del av det å leve. Alle mennesker må erfare livets mindre hyggelige sider – og med jevne mellomrom. Det meste håndterer vi sånn nogen lunde greit enten sammen med noen eller alene.

Noen ganger dukker det imidlertid opp tanker og følelser som er såpass krevende og kanskje uforståelige at vi verken klarer å dele dem med andre eller romme dem selv.

De blir kanskje også en hindring i hverdagen, i relasjoner til andre mennesker eller muligens isolerer man seg og greier ikke skape relasjoner til andre i det hele tatt.

Det er ingen ting merkelig ved disse livssmertene. De rammer alle i større eller mindre grad, men likefullt er de plagsomme og som regel trengs det et eller annet dytt eller løft for at den indre tilstanden skal forandres.

Hvordan takle livet når det byr på utfordringer?

 

Jeg har en sterk formening om at det beste redskapet til å dempe angst, depresjon og andre plagsomme indre tilstander er å bli bedre kjent med seg selv.

Det er lettere sagt enn gjort fordi det ofte er en grunn til at vi ikke kjenner alle sider av oss selv like godt. Det er ting vi ikke husker og ting vi ikke forstår.

Det kan være mørklagte områder av vårt følelsesliv vi er redde for å belyse av ren frykt for hva vi kommer til å se. I stedet oppstår komplikasjoner i våre liv i form av relasjonelle, strukturelle eller ”praktiske” utfordringer.

Hensikten med å forstå seg selv er å dempe og lindre psykisk smerte. Det å forstå kroppens språk (psykisk smerte opplevd fysisk) eller lese sitt livs utfordringer som metaforer kan være svært nyttig.

Som filosof og terapeut bistår jeg mennesker i å bli bedre kjent med seg selv, individuelt eller i relasjon til en partner, sønn/datter eller annen betydningsfull person.

De aller fleste finner en slik prosess veldig meningsfull. Dette tror jeg først og fremst er fordi man i en terapeutisk situasjon lar et annet menneske få se det man lenge har holdt skjult.

For mange er dette grenseoverskridende, men disse barrierene må overtres for at arbeidet kan begynne. Når man så begynner å avdekke det som er tilslørt hos en selv, oppdager man at problemet eller symptomet endrer karakter.

Det skjer en forvandling der det meningsløse får mening og det uvesentlige blir vesentlig eller omvendt. For ofte når man ikke finner svar, dreier det seg ikke om at man ikke har stilt (seg selv) de rette spørsmål.

Så enkelt, men likevel så vanskelig